Håyrde nåke so i skogen va, ondra meg pao kå ditta va,
i skjine ao maon va ra nåke eg saog, nåke so leea seg i skogen vaor.
Traska ondrande opp fø å sjao ken da va.
Da vakkje nåken, men nåke ra va.
Eg kjende ri va rar, men utn å kjenna.
Eg håyrde ri va rar, men utn å håyra.
Eg saog ri sto rar, men utn å sjao.
Eg følde instinkte å innøve eg for.
Ke konne ra vera, Haukarei va vaor?
Kår ai gran va so sjeli ti førfedredn (mi føle kårt ait skritt du teke)
Kårt ait kratt va so ai prøva (tanke å sinn e da ain ao vinne)
Kårt ait glimt ao maon va so nye visdåm (visdåm e makt)
Kårt ait bøks va so å utvia herredøme å maira ska ru fao).
Itte ai stond eg stågga fø å sjao, her va alt eg konde dråyma om å fao.
Ditta vakkje Haukarei eg va vande me å sjao, men ait rike eg no skolde fao
